Norsk folkemusikk – kultur og tradisjon

Folkemusikk_stortFolkemusikk er musikk som tar utgangspunkt i en lokal eller etnisk tradisjon, og har gjerne ikke noen bestemt eller kjent opphavsmann som anerkjennes som den som har laget en tekst eller melodi. Den utvikler og reproduserer seg selv gjennom at unge utøvere lærer av de gamle, og ble ikke tidligere tider ikke skrevet ned i henhold til noter eller andre formelle regler. Interesse for å dokumentere denne typen musikk i den dannede kulturen kom egentlig ikke før på 1800-tallet.

I Norge er det meste av folkemusikken rotfestet i det gamle samfunnet av fjellbønder, skogsarbeidere og fiskere. Bondesamfunnet satte rammene for utøvelse av musikk, enten det var i forbindelse med arbeidsdagen eller til festbruk. Instrumentene kunne til og med variere med årstidene, som seljefløyta som bare kunne spilles i sesongen.

Slåttene i folkemusikken hadde gjerne tilknytning til gamle eventyr og fortellinger, og i noen grad kanskje også en slags rituell religiøs betydning. Det var da eventuelt tilfelle med de riktig gamle slåttene. I noen tilfeller ble bestemte slåtter også spilt i bestemte sosiale situasjoner, slik at noen slåtter passet når det skulle skapes fred mellom to menn eller familier, og andre når det var sent å unngå slåssing og vold.

Det viktigste instrumentet i norsk folkemusikk var fela. I tillegg kommer pardans og sang. Det meste av instrumentalmusikk har vært tilpasset dans og festlige anledninger. I noen områder ble hardingfele brukt i stedet for vanlig fele, og her er musikken mer komplisert og med mer frie variasjoner rundt et motiv. Vokal folkemusikk forekommer som regel uten dans. Denne musikken omfatter viser, folketoner, stev, lokk, stubber og skaldedikt.

I Norge er folkemusikken et viktig utgangspunkt for mye av populærmusikken. Band som Geitungen, Gåte og Hellbillies er viktige eksempler på dette. I tillegg er det fremdeles mange som hører på de gamle platene til folkemusikkens utøvere som for eksempel Knut Buen.